VORSTEH ER ETT GODT VALG
Hvilken rase skal jeg velge? Problemet har opptatt deg i lang tid, og valget falt til slutt på vorsteh. Jeg tror at du har gjort et klokt valg: Som kombinert hund til mange former for jakt, hundekjøring, kløving - og dertil trivelig familiehund med en viss sans for å passe hus og eiendom, er våre raser midt i blinken. Du må likevel ikke glemme at en vorsteh er en allsidig atlet som krever kjærlighet, opplæring, dressur og regelmessig mosjon. Stikkord som ansvar og omtanke kan også føyes til. Dersom du tar på deg oppgaven med å gi hunden en god start og et godt, aktivt liv, vil du få en hund som du trives med og har glede av. Korthår, strihår eller langhår? Hvilket hårlag som er å foretrekke er i stor grad opp til den enkeltes smak. Langhår har enda gjennomsnittlig noe mindre jaktlyst og mindre søksformat enn de to andre hårlagsva-riantene. Til gjengjeld er rasen kanskje mest robust i kulde og dårlig vær. Det er viktig å være klar over at det innen hver av rasene kan være stor forskjell på individenes egenskaper
sitat Norsk Vorstehhundklubb
LITT OM VORSTEHHUNDENS HISTORIE
Vorstehhundene, som vi her i landet til å begynne med registrerte som "tyske fuglehunder", opptrer i tre forskjellige raser etter hårlaget: korthåret, strihåret og langhåret.
Men etter at tyskerne i 1880-årene krysset inn pointer i korthåren, og setter i langhåren ble disse rasene betydelig forbedret. Strihåren ble dannet på den måten at men satte en standard for det man ønsket, og brukte både fuglehunder og andre for å nå målet, slik som jaktpuddel og griffon.
Ser vi litt på historien opptrådte vorstehhundene tidligere i Norge enn de engelske rasene, men ble snart utkonkurrert. Først langt inn i forrige århundre fikk vorstehhunden en ny oppgangsperiode. Ettersom jeg kjenner stihåren best, vil jeg videre ta for meg denne "spesielle" hunden.
Ruhåret hønsehunde som den tidligere ble kaldt er en av våre yngste raser, selv om det finnes beretninger om ruhåret jakthunder i germansk lovgivning fra det 5. århundre; det var en strihåret hyrdehund, som ble brukt til å jage kveg, og beskytte hjemmet i tillegg til jakt. Denne hunden ble krysset med korthårete jakthunder, og vi fikk en ruhåret hund som ble kalt Berbet. Dette skjedde flere steder i Europa. Italia snakket om Spinone, i England om russisk pointer, i Frankrike om Griffon eller Berbet. Felles her er at alle disse hundenes jaktlige egenskaper ble videre brukt i krysningen sammen med tysk jaktpuddel, til den rasen vi har i dag. Her spilte også apportegenskapene en stor rolle.
Jeg vil også nevne noen sosiale og praktiske hendelser som kom til å spille en avgjørende rolle i dannelsen av strihår. Fram til 1850 bestod Tyskland av mange hundre hertugdømmer. Hertugene og deres venner eide all jord, og derfor ble jakt og hundeavl drevet utelukkende av denne eksklusive overklasse. Den økonomiske elite har alltid estetiske idealer, de liker pene ting og har stilsans. Derfor var disse menneskene nøye med at jakthundene skulle være pene i tillegg til å være gode. Da Tyskland ble samlet ble store landeiendommer lagt under staten, og den alminnelige mann fikk anledning til å jakte. Hans ideal var hunden som brakte mest fugl i skreppen, og utseende spilte mindre rolle. Etter dette begynte raseavl, d.v.s. å renavle etter kriterier satt av dommere.
En person i Tyskland ble kjent som "Hegewald", og han har æren for at det ble jobbet videre med rasen, slik at den fikk bedre fart, og at den kunne motta dressur. Til dette arbeidet brukte han pointer og jaktpuddel.
Til Norge kom strihåren fra Danmark, og noe fra Tyskland, og Norsk Vorstehhundklubb ble stiftet i 1936. Det store problemet i dag med strihåravl er hårlaget. Ellers har vi vel fått fram hunder som rører på seg og fullt ut tar opp kampen med de engelske rasene.
I vårt område kan nevnes: Heika (vinnerlaget høyfjellspokalen -81 ), Markus v d Rommelsburgh "Kørven", Vargas, Varg (kongepokal), Jago (kongepokal), Boss II (NM skog), samt et stort antall i vår region som har gjort seg bemerket på våre jaktprøver.
Den som var med og la grunnlaget for den strihår vi har i dag er dansken Hans Israelson. Hans syn på fart og jaktegenskaper har vi i Norge fått nyte godt av. Derfor passer det å avslutte med et lite vers skrevet av han, og som burde stå som motto for den ansvarsbevisste jeger.
Vil jeger du være til gammen og gavn,
hold viltet i ære og hjelp det i savn.
Skyt ikke i blinde, skyt aldri i flokk
og legg deg på sinnet litt bytte er nok!
Men - gikk du i blund,
satt ditt skudd ei som tanken,
så hold deg en hund som kan redde skavanken.
sitat Austbakken´s Kennel
link Dansk Ruhårklubb
.gif)
.gif)
